Richie triller videre i 2021

https://richiethecat2021.blogspot.com

Nachspiel-tur i Telemark

Juli og høysommer og kun minnelig temperaturer, det var nachspiel på sykkelsetet nok et år. Richie the Cat satt ved Seljordsvannet, sånn passe midt inni Telemark, og speidet etter den berømte sjøormen. Norges variant av av sjøuhyret i skotske Loch Ness.

Av en eller annen merkelig grunn, og til tross for utallige vitnebeskrivelser, var det slangelignende dyret ikke å se.
I markedsføringen av området har den til og med fått eget navn, den heter Selma. 
Selma, som ikke bare tilhører folketroen, men også har åpenbart seg en rekke ganger på varme, stille sommerdager, var gått i dypet. Borte.

Men sykles i Telemark, det skulle det så visst.
Finnmark, årets hovedtur, var et mektig, tilbakelagt kapittel, nå skulle 2020 rundes av.
En etterpåtur, en sær type nachspiel der man godt kan være helt alene, kunne begynne. Syv nye kommuner skulle besøkes. Først: 13 kilometer langs Seljordsvannet, retning Bø, for å se til nye Midt-Telemark kommune. Deretter tilbake samme vei, og videre langs E134, hovedferdselsåra. Den var for anledningen oppsatt med heftig mye sommertrafikk på vei over Haukelifjell, selvsagt, men også jevn, mjuk stigning i 3 mil, akkompagnert av en frisk motvind. Et slit, ja.

Ved Høydalsmo, der de hjemmehørende kalles Høysekk (det må sies å være bedre enn drittsekk i hvert fall), kunne syklisten endelig svinge sørvestover på mindre trafikkert vei, retning Dalen, kommunesenteret i Tokke kommune.

Nye stigninger, helt fram til Eidsborg stavkirke, blant de mindre av de 28 stavkirkene vi har igjen i Norge. Mer morsomt er det at kirken ifølge sagnet skal være bygget av vetter og åndevesener som lever under jorda....

Veien stupte de siste kilometerene i hårnålssvinger ned til Dalen, der Buøy camping, over åtte på kvelden, fikk besøk av en ganske sliten syklist, som fikk høre den ganske slitsomme meldingen at alt var fullt, og at det bare var å slå opp teltet.
For å fatte akkurat den delen i korthet: Temperaturen falt fra pluss 17 til pluss 6 mellom klokka 20 og midnatt, og luftfuktigheten var så stor at omtrent alt var fuktig da jeg våknet, inni teltet altså, selv om det ikke hadde regnet. Det ble en natt til å bli særdeles lite uthvilt av, understøttet av at fyren i naboteltet snorket herfra til evigheten og over hele teltplassen, og den lille jenta i det andre naboteltet, på ferie med bestemor og bestefar tydeligvis, til stadighet våknet og gråt at hun ville hjem.
"Teltlivets gleder" fikk med andre ord et alvorlig skudd for baugen, og vel så det.

Me hevi fengji... gøtt med turistar. 

NISSEDAL UTEN NISSE
Ny dag, kald og støl og stiv, gikk sykkelturen fra Dalen, som markerer enden av Telemarkskanalen, langs grusvegen bortetter innsjøen Banak, bort til Banaksli, der stigningshelvetet begynte igjen, nå med seriøse 3,5 kilometer rett opp en 12 graders bakke. Ingen skal si annet enn at Telemark er blant landets mest kuperte fylker, men da jeg nådde toppunktet var det ganske uproblematisk å svinge en tur innom Fyresdal kommune, kjent for være landets eneste kommune uten eget kommunehus.

Etter hvert tok vegen meg tilbake og inn i Kviteseid kommune, langs den store Vråsjøen, bort til Vrådal, der det var tid for en etterlengtet lunsj.

Smørbukk fisker en støvel i Vrådal. Applaus!

I Kviteseid ligger forøvrig skisportens vugge Morgedal, der jeg hadde passert dagen i forveien. Her ble OL-ilden tent både til OL i Oslo i 1952, Squaw Valley i 1960, og Lillehammer i 1994.

Etter hvert dreide vegen sydover, langs den store innsjøen Nisser, og inn i hyttekommunen Nissedal, som ikke kunne by på en eneste nisse. Derimot har de en veldig fin campingplass i Treungen, i sydenden av vannet, og her, på Saga camping, ble det, som tur var, (det var fullt også her) , ei fin lita hytte på the Cat, helt nødvendig etter over 9 mil, for å klare turens siste dag, den ut mot fjorden, mot Kragerø.

Nydelig morgen ved innsjøen Nisser, bildet tatt fra Saga camping. 

TIL KYSTEN! 
Siste dag, drøye 83 km over Gautefallsheia, hvilken nydelig dag det var for sykling. Etter å vært tung og sliten dagen før, var det ikke annet enn ei fin hytte, god mat, et par glass rødvin og god søvn som skulle til, 'katten' var som født på ny. 
Plutselig husket jeg hvor fint det var å være på sykkeltur. 

Første stopp Drangedal, som det står på alle skilter, eller Prestestranda, som det står på Wikipedia at kommunesenteret heter. Det er samme sted, forvirringen er stor. Dette er uansett home of trubaduren og lastebilsjåføren Sputnik, han som blant annet er kjent for denne rølpesangen. 
I dag er Sputnik, Drangedals store sønn, tilgodesett med et eget museum, forøvrig et av Telemarks mest besøkte. 
Her kan man blant annet se hans "mer enn 36 sølv, gull, diamant - og platinaplater", som det heter i reklamen. 
Litt usikkert om antallet fortsatt stiger der, altså. 

Idyll ved innsjøen Tokke, som ikke ligger i Tokke kommune i det hele tatt, men i Drangedal. 

Uansett, jeg skulle til kysten. Det endelige målet var Kragerø, av Edvard Munch omtalt som "perlen blant kystbyene", og den sørligste kommunen i Telemark fylke. 

Synet av havet var et faktum klokka 15.42. Mission accomplished, og alt vel etter nye 83 kilometer. Telemark er ferdig, alle 19 kommunene, inklusive den ene nye, er besøkt på sykkel. 

Det gjenstår kanskje en liten 2-dagers sykkeltur fra Kristiansund til Trondheim i år, men den blir nok ikke blogget, den betinger dessuten en aldri så liten Indian Summer-helg.... Kan det skje, tro? 

Kommunefasiten: 399\446, and counting. 
I 2021 vil det nærme seg for alvor, og at hovedturen blir lagt til Nordland fylke, er ingen hemmelighet......

Sjalabais, og takk for i år! 

Slik ble det - En epilog

Richie the Cat's sykkeltur er, i all hovedsak, over for denne gang, og vi skriver ennå ikke juli.

Det som skulle bli et halvt år nedover solfylte europeiske kyster, med 'ny' sykkel lakkert med 'Grand Tour 2020', endte med over 948 kilometer på under 14 dager - i Finnmark.

I nærheten av grensen for grenseboere... 

Egentlig skulle bloggen oppdateres en gang i måneden, men i stedet ble det en hovedtur med skriverier hver dag, akkurat som tidligere år. Håper jeg har greid å formidle litt av opplevelsen, for nå er jeg jammen tilbake der det begynte, på Kirkenes lufthavn, og venter på SK 4473 til Oslo. Det er en flytur som er lenger enn Oslo-London. 

Men altså, nesten 95 mil. Det synes jeg nesten er ganske langt, for jeg har aldri syklet så langt en kort liten sommertur før. Ikke det at det er noen kunst, altså, men det er ikke sååå gøy å sykle liksom. Sa 'katten'. Og så er det nesten alltid akkurat det det er.

Bildet av hjulet øverst i dette innlegget, er malt på veggen inne på 8 Seasons i Varangerbotn, hvor de har lagt ned et betydelig beløp på å skape et spennende overnattingssted av høy klasse.
Men reiselivet i Norge blør virkelig på grunn av denne coronaforbannelsen. Overalt hvor jeg har sovet, har det vært lite folk. Det er ikke året for å lokke med 'sponsing' i forbindelse med bloggen, i anstendighetens navn. Likevel har noen steder vært rause og greie utover det man forventer, og takk så masse for det.

Det sies at det er dyrt å feriere i Norge. Det kan vanskelig bestrides, men for den prisbevisste finnes det gull der ute. Og gråstein. Jeg har opplevd å måtte betale like mye for ei campinghytte uten dusj og do, som for et stort og fint hotellrom med alle fasiliteter. Uten rabatt.
Men et enkeltrom til over 1700 kroner, som enkelte hoteller tilbyr, inviterer ikke akkurat til ferie i eget land. Like mye må man ut med for en leiebil i ett døgn i Kirkenes. Og vandrerhjem  med svært enkel standard, på bittesmå utkantsteder, til nesten 1000 kroner natta, er vel også i overkant.
Det er dyrt i Norge, det er for dyrt vil mange hevde, eller så har man kanskje valgt en dristig strategi, og forventet at det norske folk vil banke på døra uansett....

Dagen i dag, en lang siste etappe, markerer slutten på et nytt lite sykkeleventyr i nord. Alle kommunene i det store og mektige Finnmark fylke, er nå besyklet. Det har vært mye motvind, ja så visst, men lite motgang.
Mest utrolig av alt: Regnbuksa har denne gang vært oppe av sykkelveska kun EN gang på hele turen, og det er smått utrolig på nesten 14 dager.
Varmen har riktignok uteblitt, med unntak av én dag, som oftest har det vært nødvendig med både superundertøy, fleece og vinterhansker underveis, men hva gjør vel det så lenge man nesten helt har unngått regn.

Utsikt over 'savannen' i Finnmark. 

Finnmarkinger er ålreite folk, har jeg sagt, og det mener jeg fortsatt. Lufthavnvakta kom kjørende med sykkelkofferten på bestilling i dag, etter å ha passet gratis på den hele oppholdet, tusen takk for god service, gutter.
Bankkortet forsvant ut av baklomma allerede første dagen, uti ingenmannsland langt borte ved russergrensa, men det var ingen krise, siden jeg hadde to, og fikk sperra det tapte umiddelbart. Men dagen etter ringer han Alf Grønli som har fått øye på det i veikanten, rødt som det er. Jeg forklarer mitt foretagende, om rundturen på sykkel, og sier han i utgangspunktet bare kan makulert kortet. Men det er han ikke så keen på. På avreisedagen fra Kirkenes tok han heller turen de 12 kilometerne ut til flyplassen for å overrekke kortet personlig. Det er til å bli varm om hjerterota av.

Jeg avslutter der jeg begynte for 14 dager siden borti Grense Jakobselv: Ved et kapell. Eller en kirke, om man vil. Skjønt, kirke og kirke. Den bitte lille koia ved Neiden, som går under navnet St Georgs kapell, ligger i den østsamiske boplassen Skoltebyen, litt skjult fra hovedveien. Den har hele tre spesielle karakteristika: Det er Norges eldste kapell, bygget av den russiske munken Trifon på 1500-tallet. Det er Norges minste kapell. Det er Norges eneste ortodokse kirke.

Ved St Georgs kapell i Neiden. 

Så dett var dett, og slik ble det. Han sa det, karen fra
lufthavnvakta, da jeg fikk igjen sykkelkofferten i dag:
- Du berga dæ akkurat unna regnet, for no ska' det regne nåkka frøktelig ei heil uka framøver.

Takk for meg fra høye nord. Og takk til deg for at du har fulgt, og lest. Ja, du. 
Blogger nok et nachspiel denne gangen også.
Fra indre Telemark, faktisk. Men det blir noen uker til.
Kanskje solen skinner?

Kosen tilbake

Den kom med sol og rolige vinder, glitrende fjord og intens blomsterduft.

Jonsåkblom i flor en sommerdag ved Varangerfjorden. 

Har ankommet Varangerbotn i Nesseby kommune, turens siste stoppested, etter 50 lette og fine kilometer på sykkelen.
Og er nærmest i uthvilt tilstand, veldig langt unna tilstanden i går, for å si som sant var.
Utrolig hva et varmt bad, en god middag, en halv flaske rødvin og en svært behagelig seng å sove lenge i, kan bety for kropp og sjel.

Æren må tilskrives Vadsø, også kalt Čáhcesuolu. Også kalt "kvenhovedstaden", etter en betydelig finsk innvandring på 1800-tallet. Flere kjendiser kommer herfra, som for eksempel fotballspillerne Sigurd Rushfeldt, som fortsatt innehar scoringsrekorden i norsk eliteserie, og Morten Gamst Pedersen, med 82 landskamper på 2000-tallet.

Spektakulære Vadsø torg. Tilrettelagt også for sjakk.

Det ble nesten ettermiddag før jeg trillet ut av byen, vestover langs Varangerfjorden på E75, og snart skinte sola fra nesten skyfri himmel. Det var en deilig dag for sykling.
Gjorde en stopp på Mortensnes, et kulturminneområde med samiske hustufter, graver og offerplasser, der Varanger samiske museum har en liten avdeling som forteller det meste om sjø-samisk tro og mytologi.

Herfra, altså Nesseby kommune, kom forøvrig han Isak Saba, den første samen noen gang som ble stortingsrepresentant.
I dag er Nesseby også kjent for et annet, noe spesielt funfact. Det er den kommunen i landet hvor folk bruker mest penger på tipping, lotto og andre spill....

Men for The Cat er det lite gambling i gjære. Dog er en time i solveggen på det utmerkede etablissementet 8 Seasons i Varangerbotn, heller ikke å forakte, etter en middag med husmannskost på Varangerkroa.

I morgen sykles den 112 km lange etappen tilbake til Kirkenes lufthavn. Den kan bli lang nok, men en blanding av siste-etappe-innlegg og epilog må nok skrives før SAS frakter syklisten sørover.
Eventyret i Finnmark nærmer seg slutten, og når man vet at noe er over, som man har kjent så mye glede ved, kommer også den sedvanlige litt triste følelsen.
Men den skal jeg ikke plage deg med.

Møtte en regnbue, men ingen trollkjerring

Det skjedde klokka 04.50, på en forblåst, øde strekning mellom Vardø og Vadsø. Den vakreste, flotteste regnbue sto plutselig og spente seg ut rett foran meg, med skarpe, klare farger. Hvor mange ganger i løpet av et liv ser man en slik regnbue? Jeg måtte stoppe og forevige det. Overtroen forteller at det skal ligge ei krukke med gull ved regnbuens ende, voktet av en glefsende dverghund. Kanskje det er sant? Eller..... kanskje det går an å ønske seg noe når man ser regnbuen, som når man ser et stjerneskudd på nattehimmelen?
Jeg gjorde det.
For sikkerhets skyld.

Men selv om regnbuen var nydelig, lyver nok bildet, for dagens sykling var rett og slett forferdelig tung, nærmest et lite mareritt, til tross for at vegen var flat og het E75, og var Nasjonal Turistveg.
Riktig. Det ble et nytt, brutalt møte med nord-vesten, nå helt oppe i 15 meter pr sekund i kastene, og i tillegg tidvis ispedd regn. Å sykle mot en sånn vegg i over 7 mil, over endeløse, øde langstrekk uten særlig vegetasjon, der vinden får fritt spillerom, suger rett og slett all krafta ut av en, det kan bare ikke anbefales.

Det hjalp ikke at søyer og lam i anselig antall hang langs vegen, de var morgentrøtte og gadd ikke svare engang. Det hjalp ikke med den store reinflokken som krysset vegen rett forut, eller med havørna som seilte i lav høyde over asfalten rett forut, selv om akkurat dét var et magisk skue. Man forstår ikke hvor stor og majestetisk denne fuglen er før man ser den i lufta på nært hold, med utspente vinger, så nærme at man faktisk kan ha øyekontakt...

Nei, det var i det store og hele et sabla slit.
Jeg greide likevel å ankomme Vadsø til frokosttid, rimelig kald og ferdigkjørt, og selv om det tørka opp og lettet litt i været etter hvert, skjenker jeg i dag gjerne både en og to tanker til tropevarmen på Østlandet....

Jeg ble sluppet inn på MS Trollfjord i Båtsfjord like etter midnatt, med destinasjon Vardø, eller én stopp om man vil, etter å ha fått registrert en kroppstemperatur på 36 grader, de driver fortsatt og tar tempen på deg. Det var nå nærmest litt i underkant syntes jeg, men kanskje likevel ikke så rart etter å ha ventet på skipet ute i Båtsfjord i 20 minutter, i 7 sure og våte grader.

Fikk heldigvis beholde rommet av han Øyvind på Polar Hotell helt fritt hele dagen, helt til kl 23, og det var jeg svært takknemlig for, takk Øyvind, også for en lang og god prat, og god sommer!

Klokka 03.25 klappet Hurtigruta til kai i Vardø, og man kunne å begynne å sykle, etter en først å ha tatt en runde i den, dessverre akk så slitne byen, her ligger stagnasjonen og stirrer deg i hvitøyet. Vardø er både Finnmarks eldste fiskevær, Finnmarks eldste by og Norges østligste by. Rart å tenke på at man befinner seg så langt mot øst at man faktisk er bortenfor Kiev, hovedstaden i Ukraina.

Pomorhandel var illegal handel med russerne som oppsto på 1700-tallet.
Nå har aktiviteten fått eget museum i Vardø. Dessverre stengt klokka 03.45...

Ska' vi bær' båtan? Ja, vi skal visst det. 

Men var det én ting du absolutt ikke skulle være her oppe, så var det heks. På 1600-tallet brant man fortsatt folk på bålet i Norge, etter å ha "dømt" dem for hekseri. Hekseprosessene i Finnmark var helt ekstreme sammenlignet med resten av Norge og Europa. Det bodde 3000 mennesker her oppe, bare 0.8% av befolkningen, og av disse ble 91 stykker brent på bålet. Mange av dem fikk straffen fullbyrdet på Vardøhus festning, ingen steder var det verre enn nettopp her.

Ingen likvideringer på Vardøhus festning denne natta.. 

Richie the Cat unngikk både heksejakt og trolldomsanklager, men så greide han heller ikke å temme været og vinden.
Sykkelturen? Den er ferdig snakka. Drømmen var selvsagt en vakker tur i midnattssol, men det får bli en annen gang.
Likevel - jeg har gjort noe jeg aldri har gjort før, og sikkert aldri kommer til å gjøre igjen. Startet en sykkeltur klokka 03.30, uten å ha sovet først, og sykla syv og ei halv mil, mesteparten mot stiv kuling, og heller ikke få legge meg når jeg kommer fram.

Scandic Vadsø kunne imidlertid tilby varm kaffe og frokost i papirpose ved ankomst, litt off the record der, og ikke minst fikset de en svært tidlig innsjekk. I suite faktisk, her har de til og med badstu på rommet.
Jaja menn, tenk hva litt oppsparte bonuspoeng og litt ekstra gjestfrihet kan avstedkomme.

Badstua skal nok få forbli ubenyttet, men det skal ikke Mølla Bar og Spiseri rett over vegen her. Det er lørdag, og da er det ikke snakk om å få vann på mølla, her må noe annet i glasset.

I morgen skal det trilles 5 mil til Varangerbotn hvis kroppen vil, fortsatt i motvind, dog en litt snillere utgave.
Mandag er etter planen turens siste dag, en laaaang og tøff dag på sykkelen, tilbake til Kirkenes lufthavn, der det hele begynte.

At det kommer ei tung Hurtigrute og presser seg mot reiret to ganger i døgnet, bryr ikke denne damen seg om... 

Alt på en gang

Det var en sånn dag. Litt skyfri himmel, litt regn, litt hav, litt vidde, litt motvind, litt medvind, litt fjell, litt badestrand. Litt sliten, litt glad. Alt i løpet av 5 timer.

Er ankommet beskjedne Båtsfjord med sine drøye 2000 innbyggere, selvtitulert som "Norges fiskerihovedstad", og da må man vel kunne si at det ikke er noe å si på selvbildet.
Ble hentet av Hurtigruta i går kveld, for anledningen MS Richard With.
Richard ombord i Richard, der altså.
Gikk av igjen etter ett stopp, i Berlevåg, og har etter en god natts søvn tilbakelagt en småtøff etappe på 98 kilometer, som ble 8 km lenger enn strengt tatt nødvendig da syklisten måtte ta en sving retning Tana oppe på fjellet, bare for å "hente" kommuneskiltet til Berlevåg. 

"Torget" i Berlevåg hjelper til med retningssansen.

Sjekket inn i går hos sveitseren Dieter, som egentlig er blitt nordmann etter mange, mange år her oppe. Han er litt av en historie, altså. På 80-tallet gjennomførte han og kjæresten en 2 år lang livsreise som førte dem til alt fra sentral-Afrika til Finnmark - på to motorsykler, der den ene utrolig nok var en liten 125 kubikker. Som det nå enn var, da de ankom Berlevåg, forelsket de seg hodestups i stedet, overvintret, og returnerte et par å senere, for å bosette seg for godt. Siden den gang har Dieter og hans bedre halvdel drevet Berlevåg hotell og camping, og du kan lese mer om dem her. 

For å bli kalt "Tettsted" i Norge, må en ha over 1000 innbyggere, og slik er det at Berlevåg, så vidt over grensa, har fått status som fastlands-Norges nordligste tettsted. Ellers var det, som et ekko av den meste kjente norske filmen i 2001, lett å bli heftig begeistret av været i morges, det var blitt noen grader varmere, og solen skinte fra klar, blå himmel.

Playa del Berlevåg. Men få parasoller. 

Det gikk fint bortetter vegen i over fire mil, langs sjøen med sydenstrender på rekke og rad som vakkert motiv å hvile øynene på, og med små, søte klynger av fjellsmelle langs vegkantene.

Fjellsmella klorer seg fast
i arktisk miljø. 

Mye bedre enn kjeftesmelle, selvsagt, men da bakkene begynte etter det lille fiskeværet Kongsfjord, kom skyene snikende og vinden tok seg opp, motvinden altså.
Det var ikke bratt oppover mot fjellets topp, men det var langt og seigt, og etter hvert kom også regnet, og the Cat lurte et øyeblikk hvordan dette skulle gå, da regntøyet var begravet aller lengst ned i sykkelveska.

Ikke helt sommer ennå på
Båtsfjordfjellet. 

Heldigvis greide jeg på sett og vis å sykle ut av de verste bygene, og da etappens andre summit ble nådd, det tøffe Båtsfjordfjellet, regnet det bare lett mens sola prøvde å bryte gjennom skylaget igjen. Solregn, med andre ord. Alt på en gang. 
Vel over toppen var det meste gjort for i dag, med endret kurs, nå mot nordøst, var motvind snudd til medvind, og det var bare å nyte de 23 siste kilometerne som endte nede ved sjøen igjen, i Båtsfjord.

Ankommet 'hovedstaden". 

Her er de veldig stolte av det hele 85 kvm store glassmaleriet i kirka si, men de har også grunn til å være stolte av seibiffen de serverer på kafeen til etablissementet Båtsfjord Brygge. Nå har aldri sei vært den fiskeglade kattens storfavoritt, men den biffen tok kaka, for å bruke et litt malplassert uttrykk. Som det kanskje går an å bruke likevel, når man føler seg litt kake.

Det nærmer seg sakte en form for avslutning, men først gjelder disse to byene Vardø og Vadsø på Varangerhalvøya. Funderer på å bli i Båtsfjord helt til natt til lørdag, ta Hurtigruta videre og nattsykle fra Vardø. Eller ta bussen til Varangerbotn grytidlig i morgen og sykle 114 km motsatt vei.
Det blir enten å risikere søvnløse 36 timer, eller trosse b-menneskets innerste instinkter, og da er det kanskje best å gjøre noe man vanligvis aldri gjør: Å stole på meteorologene.
Greier de å melde riktig vindretning i morgen, tro?

Tørrfisken henger til tørk i Kongsfjord

... men på fjellet vitner skiltene
om andre årstider. 

Der naturen rår

Denne muligens noe pompøse overskriften er ikke egenkomponert, men tilhører de som steller med markedsføringa av Nordkinnhalvøya, eller Nordkyn, som noen kaller det. Det aller nordligste området av fastlands-Europa. Her har the Cat tilbragt 3 rolige dager, først i Kjøllefjord, så i Mehavn, og ja, det er mye uberørt vill natur her oppe. Mye. Såpass må sies. 

Hørt om Finnkirka? Tviler. Det er nemlig ikke ei kirke i det hele tatt, langt mindre ei finsk kirke, men like fullt en spesiell attraksjon, godt synlig fra "stripa" i lune og fine Kjøllefjord, Finnmark.
"Kirka" er altså en steinformasjon uti havet, visstnok et eldgammelt offersted for sjøfarende, og i dag et offisielt samisk kulturminne. Silhuetten ligner selvsagt ei kirke....

Finnkirka der ute. 

I Kjøllefjord har de ett hotell, det er til gjengjeld et sted å kose seg, nyte fantastisk fin utsikt, god mat, og å lade batterier (i overført betydning selvsagt.) Stedet heter Hotel Nordkyn, og var the Cat's husvære i to netter. Takk Maria og May og dere andre for den gode stemningen og et fint opphold som ga god boost til turen videre. God sommer!

Kveldsvibber, som det heter på Snapchat. Nydelig utsikt fra rommet. 

I bittelille Kjøllefjord, med under 1000 fastboende, har de også en slags norgesrekord å skilte med. Her ligger nemlig Foldalsbruket, en gang et fullskala fiskebruk, i dag et kystmuseum som forteller en dramatisk historie om bygda, tørrfisken og krigen (tyskerne brente ned ALT her i november 1944, som et ledd i "den brente jords taktikk', etter at lokalbefolkningen enten var evakuert eller hadde stukket til fjells). Fiskebrukets rekord: Norges største vernede trebrygge.

Legg til at den norske megasuksessen Orions Belte, som ble sett av 700.000 i 1987, dervis ble filmet uti fjorden her, så har du det meste av Kjøllefjords claim to fame.

Men det aller mest sjarmerende er kanskje likevel at de oversetter det lille rådhuset sitt med "City Hall", på skilt med store bokstaver selvsagt, og da kan man vel bare konkludere med at storhet kommer innenfra.

City Hall i Kjøllefjord. 

Det var på tide å sykle ut av Lebesby kommune, der det høyeste fjellet forøvrig bærer det morsomme navnet Rásttigáisá. Jeg skulle til Mehamn, aller lengst nord på Nordkinnhalvøya, og da var det en ny kommune som gjaldt, den heter Gamvik.
Det var en veldig grei liten trilletur på bare 34 kilometer, langsetter fylkesvei 888. En viss stigning var det dog, opp på et platå som er såpass værhardt at Wikipedia hevder vegen må stenges opptil 100 dager hvert år på grunn av snøstorm...
Ikke så i går, jeg ankom downtown  Mehamn straks etter klokka 13, og fikk 36 timer til å se meg omkring. Det holdt sånn passe.

Typisk sted langs vegen mot Mehamn. . 

I Meham, som har under 800 innbyggere, har de, believe it or not, verdens største samling av julenisser!
De holder selvsagt til i "The Christmas Museum". 

Verdens nordligste fastlandsmuseum. God jul. 

Hele 26.000 forskjellig julegjenstander finnes der, og det er visstnok også verdens nordligste fastlandsmuseum, det står i hvert fall så på husveggen. Og da er det vel ikke rart at det også står 'god jul' på veggen....midt på sommeren. 

Det har dessverre surna skikkelig til utover dagen i dag, med 6 grader, regn og stiv kuling fra nord. Time to go. Men først tid til en lang og god prat med kokken her, han Kolbjørn Kristoffersen. Ikke hvilken som helst kokk dette, han har traktert både konge og dronning, lorder og baroner, finansfiffen i Holmenkollen (flybåren i ens ærend) og litt av hvert annet. En god nok grunn til å gjøre noe eksotisk, kanskje? Som å fly til Mehamn med Widerøe ei helg før jul, ta to netter i flott rorbu under Nordlyset i regi av Nordic Safari Wildlife Adventure AS,  og oppleve et julebord du ikke har sett maken til før.....

Mehamn er Hurtigrutens aller nordligste havn, og i kveld skal skipet ta meg bort herfra, til Berlevåg, der en 9 milsetappe venter i morgen, over både Kongsfjordfjellet og Båtsfjordfjellet, begge blant landets mest værharde. 
Jeg håper tynt på en fin sykkeltur til Båtsfjord... 

Lun humor i Kjøllefjord. 

Mehamn panorama. 

Dette var toppen, altså

..... og det er mest ment bokstavelig. Sitter i Kjøllefjord i Lebesby kommune og ser tilbake på en spesiell søndag. St. Hans. Dagen da jeg syklet til og besøkte Nordkapplatået, Top of Europe som det ofte kalles, for første, og kan godt hende også siste, gang.

Honningsvåg, Norges nordligste by en lørdag kveld i sommervær, var preget av godt voksne, mest lokale mennesker, i festhumør. Den lokale puben vartet opp med intimkonsert i 'kulturlokalet" i 2.etasje, samt åpningstid til klokka 02, og var helt uten konkurranse.
Ingen av delene var aktuelle for The Cat, som hadde et søndagsprosjekt å fullføre som skulle vise seg å bli tøffere enn antatt, og i tillegg en båt å rekke.

Koselig i Honningsvåg. 

Jeg tuslet hjemover fra ølsmakingen tidlig, akkurat tidsnok til å registrere at det begynte å bli folksomt og det virket som ingen hadde hørt om "1 meters avstand"...

Turen fra Honningsvåg til North Cape og tilbake igjen er på ingen måte noen walk in the park, for å si det som det er. Strekningen er "bare" på snaue 7 mil, men 5 av dem krever nesten 1000 høydemeter, med en sint 3 km 9-graders bakke som rosinen i sykkelpølsa. Opp og ned og opp og ned og opp og ned, der altså, i laaaange, bratte bakker.

Magisk formiddag når man først har fått tåka under seg... 

Utsikten ei mil før 71 grader nord. 

Vel framme var det godt å være framme, men ikke så godt at man helt unngikk skuffelsen over at havtåka lå som et tjukt teppe over...... havet.
Okke som, man tenker at her er man på Europas nordligste punkt, men det er jo egentlig bare tull. Knivskjellodden like ved ligger "hele" 1,6 km lenger nord, og begge disse stedene ligger dessuten på ei øy, og har ingenting med fastlands-Europa å gjøre. Skal man besøke fastland-Europas nordligste punkt må man over på Nordkinnhalvøya, og legge ut på en 2,3 mil lang spasertur i tildels krevende terreng, til Kinnarodden. Det er en helt annen ballgame.
Så hva er hype'n med Nordkapplatået? Sannsynligvis infrastrukturen, med den flotte Nordkapphallen, som ligger der ute i ingenting, med suvenirbutikk, kinoen, kafeen og museet.
Sammen med det faktum at mange, sikkert veldig mange, tror de er på toppen av Europa. Og at det faktisk går an å kjøre ut til den 307 meter høye klippen, og "møtes for å dele opplevelsen av allmektig storhet og skjønnhet", som det heter i brosjyren.

Veldig eksotisk for turister...

... før man skjønner at det
er en total rip-off

Jeg var stressa for å ikke rekke tilbake i tide, innbakt litt sikkerhetsmargin, til min videre reisedate, Hurtigruta. Etter 50 minutter på platået, der jeg forøvrig fikk være fotograf for fire grepa karer fra Molde som akkurat hadde ankommet med bobil, var det bare å hive seg på sykkelen samme vei tilbake. Men først fotoshoot med moldenserne, nå sto de nemlig her med racersykler, og skulle til å starte på stuntet Nordkapp-Lindesnes. Først 4 stykker. Så racersykler. Så uten bagasje. Så følgebil. Ja, ja. Det er godt det er mange måter å gjøre det på. God tur, guys!

Turen tilbake for the Cat gikk greit, men han brente nok av mer krutt enn godt var, for å være på den sikre siden i forhold til avgangstiden til Hurtigruta.
Skipet lå lenge til kai for å få busset de sjøfarende turistene til og fra 71 grader nord, tre busser, det var de eneste jeg så denne dagen, pluss to bobiler. Tror nok det blir adskillig "verre".

Ved inngangen til skipet sto de klar med temperaturmåleren. Måleren blir satt not panna, og er du ikke altfor svett eller utenfor temperaturnormalen av andre grunner, får du gå ombord, i det som denne gang behørlige bar navnet M/S Finnmarken.
Dokumentasjon på forhåndskjøpt billett var de ikke interessert i, derimot må man legitimere seg, fylle uten en egenerklæring om at man ikke har noe som helst med Covid-19 å gjøre, og deretter får man et plastkort der det står ens eget navn, skipets navn, dato og strekning. Wow. Kortet er billetten, og sånt kan det fort bli samlemani av. Farlige greier, the Cat må være forsiktig med Hurtigruta!

I tillegg tilbys gratis kaffe straks man er ombord, og ett dekk opp står pent antrukkede besetningsmedlemmer bak et tombola-bord og selger rykende fersk eplekake med krem, og kakao til, til en helt ok pris. Samt en god konjakk, da, som dessverre var det eneste katten måtte avstå fra. Men man kan vel si så mye som at førsteinntrykket av Hurtigruta var rimelig bra.
Det må i den forbindelse også skrytes litt av den salige blandingen kakao og medbragt tørrfisksnacks, som katten endte opp med etter at eplekaka var fortært. Den blandingen må prøves, altså!

Så tilbake til Kjøllefjord. Veldig koselig velkomst. Tilbudt omvisning etter en time. Flott rom. Nydelig vær. Steinbit på menyen. More to follow.
Det går mot et par lettere dager, før det drar seg til igjen mot slutten av turen. Det er visst noe som heter "restitusjon". Kjøllefjord. Mehamn. Berlevåg. Rolige dager. Bare en liten 35-kilometers forflytning før torsdags morgen.. .

Mandag og tirsdag er bestemt bloggfrie. Men innen onsdag har det nok skjedd litt av hvert.
Er du med?

Nordkappplatået i formiddag

Kjøllefjord i ettermiddag.